Attraksjoner kan være naturfenomener som spektakulære trær, huler og kløfter, eller det kan være menneskeskapte severdigheter.
Gamla på Oppkuven, et av Norges eldste grantrær som nå er dødt men som står oppreist og vel verdt et besøk. I området står også flere gamle grantrær med en helt særegen karakter på grunn av sin høye alder.
Bleu-steinen i Manaskardet. Denne steinen ligger langs stien opp til By-Flakseter på Krokskogen. Det har vært mange diskusjoner om hva «Bleu» står for, men min teori er enkel: innskripsjonen ble aldri fullført, og ordet «Bleu» betyr «ble». Altså skulle innskripsjonen vært «Anno 1775 blev denne vei ferdig».
Mørkgånga, en ikonisk sprekk i kanten fra Krokskogen mot Steinsfjorden, og en plass man bør gå på vei til Gyrihaugen.
Haukerenna, gammel tømmerrenne fra Hauken til Langlivatnet. Står nå til nedfalls og må ikke gås i.
Det store vanntyveriet, om hvordan Oslo sikret seg stabil vanntilførsel for drikkevann og fløting av tømmer. Har du tenkt over at samtlige av de større vannene i Nordmarka og Krokskogen er oppdemmet? Demningene og vannsystemet i seg selv er verdt en tur eller ti, for eksempel med kano gjennom «Nordmarka Classic».
Ringsmyrane/Sjuguttmyra, om syv gutter som angivelig tok livet av hverandre i en slåsskamp. En lite trivelig historie fra et ellers trivelig sted.
Puttmyrene, Akerselvas opprinnelse. Visste du at vannet som renner ut via Akerselva i Oslofjorden opprinnelig faller aller lengst nord i Nordmarka? Nord for Oslomarkas høyeste topp, Svarttjernshøgda, finner du Puttmyrene, og herfra tar vannet veien først til Ølja, så videre gjennom Tverrsjøen, Skarvvatnet, Pershusvatnet, Finntjern, Aklangen, Katnosa og via de fine Løkene mellom Katnosa og Store Sandungen, til Store Sandungen, Hakloa, Bjørnsjøen og Skjersjøen, før vannet til slutt renner ut i Maridalsvannet som inntil videre er Oslos drikkevannsforsyning.
Langlidammen, reservevannforsyning og krigsminne. Godt gjemt og lite synlig for allmennheten ligger Langlidammen, en 47 meter høy demning i Langlia nord for Sørkedalen. For dem som velger å ta avstikkeren forbi finner man et spektakulært skue, spesielt ved høy vannføring når det renner bra i overløpet på østsiden. Under krigen gjemte hjemmefronten våpen inni demningen, til bruk under frigjøringen.
Otertjernsveien/Stuteskallveien, blant de mest spektakulære veiene i Marka med best utsikt. Jeg pleier å si at blindveiene i Marka er de fineste. De er mindre trafikkert og dermed også mindre slitt og har ofte gress og behagelig underlag. Fra Skansebakken tar man retning Lysedammene og ved demningen ved Midtre Lysedam tar veien anonymt av mot vest. Herfra bærer det oppover og veien slynger seg stedvis spektakulært langs Otertjernsåsens østside, med flott utsikt østover. Veien kan sykles, men den er også fin til fots, for eksempel ved å gå nevnte vei opp og så følge blåmerket sti — Asbjørnsenstien — først nordover til Gråseterhytta og så i retur og ned Revekleiva. Her gikk det i gamle dager en vannrenne fra Lille Otertjern til Sloradammen, men svært lite er igjen av denne. Kun kjennere ser rester ved utløpet av Lille Otertjern og ved et utspring i fjellet langs stien nedover.
Gamle 50’n, traseen som ble brukt til femmila i mer enn 30 år. Ingen skiløyper i hele verden har en slik ikonisk kultstatus som denne skiløypa. Den er spektakulær ved at den selv i dag fremstår som svært kupert og brutal. Mang en femmil ble avgjort så sent som bare fire kilometer fra mål, opp den beryktede «Langmota» eller «Hermstadbakken», med sine 140 høydemeter fra Aurtjernsbekken og opp til Frønsvollåsen. Løypa vedlikeholdes i dag av Bymiljøetaten i Oslo og Skiforeningen. På grunn av store krav til snømengder, kjøres løypa først sent på sesongen, dersom den i det hele tatt kjøres. Det finnes også en utmerket Facebook-gruppe, samt et Strava-segment. I området nærmest Holmenkollen er den opprinnelige traseen bygget om, og dessverre ikke mulig å gjenskape i dag. Les mer hos Skiforeningen for eksempel om Femmila som kulturminne eller Verdens første femmil.
Bobbanen fra vinter-OL i 1952. Mange tror feilaktig at Korketrekkeren ble brukt som bobbane under OL i 1952, men Korketrekkeren har alltid kun vært en akebakke og aldri vært brukt til bob. Traseen som ble brukt til bob i 1952 er ikke lett å finne i dag, men stedvis er den godt synlig. Lokalkjente finner den ved å starte rett øst for Sporten ved Frognerseteren. Her ble den for det vesentligste bygget opp i snø og is, men stedvis er det sprengt ut i fjellet og over en kort strekning følger den også Gamle 50’n. Se mer hos Skiforeningen.