Jeg elsker å gå på ski! Ofte har jeg 70-80-90 turer i løpet av en sesong, selv om ikke det nødvendigvis blir så mange kilometer. Som oftest skjer det hjemmefra, men ofte også på langtur. Her er et utvalg turer og løyper jeg kan anbefale.
Frognerseteren-Ullevålseter-Songsvann er en klassiker for småbarnsfamilier. Ta linje 1 til Frognerseteren, gå nedoverbakke til Ullevålseter for lunsj og ut til Songsvann og banen hjem. Selv unngår jeg denne løypa, for den er utrolig trafikkert, men med barn er den fantastisk.
Frognerseteren-Kobberhaughytta-Kikutstua er nok en klassiker, men da ikke for småbarnsfamilier. I lett småkuppert terreng dykker man fra Frognerseteren ned i skogen, for så å dukke opp igjen ved Glåmene vest for Kobberhaughytta. Så dykker du ned i litt mer glissen skog nordover mot Kikutstua. Kjennere holder seg for gode til å gå hovedtraseen, men velger i stedet de mindre kjente løypene Kjøkkenveien og Bakveien, som omtalt lenger ned.
Glåmene! Dette forgjettede og sagnomsuste stedet er like fint sommer som vinter. Hvorfor har Glåmene fått slik kultstatus? Min teori er at man fra Frognerseteren og Tryvannshøgda dykker ned i den tette granskogen, hvor man rører rundt i et kråkereir av stier og løyper og masse folk på trafikkerte dager, for så å dukke opp fra granskogen igjen ved idylliske Glåmene. Her finner man store, åpne myrer hvor fuglene spiller sene vårkvelder, med krokete furutrær og små koller som egner seg godt for overnatting. Her inne hadde også den gamle femmila sitt vendepunkt.
Harsheimløypa finner du ikke på Skiforeningens oversikt over preparerte løyper. I stedet må du hos Skiforeningen bytte til løypetype, slik at du ser historiske skiløyper. Denne gjemte og ukjente løypa går fra Voksenkollen og på vestsiden av Voksenåsen ned til riksanlegget i Holmenkollen, der den kommer inn aller øverst bak hoppet. Deler av denne traseen var faktisk blant de første femmilene som ble arrangert. I dag går løypa tett innpå bebyggelsen, og du må være beredt på å tråkke den selv, siden den ikke lenger kjøres. Ryktene skal ha det til at løypemannskapene i Bymiljøetaten har en drøm om å kjøre den opp en vinter med mye snø, slik de vinteren 2023 gjorde med Solskinnsløypa fra Skjennungen og ned Aurtjernsliene. Løypa har sitt navn etter Odd Harsheim.
Kjøkkenveien er løypa som går fra Skjennungen og nordover og nedover til Langmyr, der den treffer hovedløypa mot Kikutstua. Vesentlig mer morsom enn hovedtraseen mellom Tryvann og Nordmarkskapellet, og mindre trafikkert. Selv går jeg ofte denne veien i retur, og Bakveien innover.
Bakveien er mindre kjent enn Kjøkkenveien og starter i sør ved Hyttlikrysset der den tar av fra Nedre Skomaker som kommer ned fra Voksenkollen. Herfra tar Bakveien først vestover, så rett nordover vest for Tryvanna. Deretter følger den hovedløypa mellom Tryvann og Kikutstua inn til Nordmarkskapellet,, der den går vest og nord for Slakteren og Blankvann, før den nærmest på religiøst vis tar oss opp av skogen når vi nærmer oss Glåmene.
Gamle 50’n starter og slutter i riksanlegget i Holmenkollen. Kupert. Brutal. Vel verdt en tur når den er preparert. Usynlig og forbeholdt kjennere snor den seg opp og ned koller og gjennom søkk som en slange rundt de mer kjente løypene i området. Søk den opp i Skiforeningens løypekart og ta opp konkurransen med barndommens skihelter, eller med lokale legender i Strava-segmentet som eksisterer for traseen.
16,7 i Kollen er etterfølgeren til Gamle 50’n. Tidene endret seg, og nye krav fra både publikum og TV-produksjon gjorde at man gikk vekk fra 2 x 25 km til 3 x 16,7 km som går fra Holmenkollen til Frognerseteren, ned til Ullevålseter og så i retur. Også en strabasiøs trasé, men ikke like spektakulær som Gamle 50’n. Jeg er veldig glad i denne traseen, for det går vesentlig færre folk her og dessuten lar den seg også skøyte, samt at den går i fint terreng.
Lørenseter-Kobberhaughytta er en lek av en løype. Går du den for moro skyld, går du den fortrinnsvis fra Kobberhaughytta til Lørenseter, men går du den for treningens skyld går du den motsatt vei. Eller begge veier, bare fordi. Fra Kobberhaughytta går du østover og holder høyden et lite stykke, før denne akebakken av en løype kaster seg utfor først mot Merramyrene og så ned mot Lørenseter. Den som bremser er en pingle!
Heikampen har alt! Utsikt. Skuterspor. Storslått natur. Få folk. Morsomme utforkjøringer. Er du tøff går du den fra nord til sør. Er du litt mindre glad i utforkjøringer går du den motsatt vei. Bratte bakker og utforkjøringer får du uansett. Oppe på platået finner du åpne myrer, krokete furuer og ikke minst storslagen utsikt for den som tar avstikkeren ut til utsikten, noe du er forpliktet til å gjøre når du først finner veien hit.
Sandbekkmana er av mange regnet som Markas fineste skiløype. Med god grunn. Her er du midt i Marka, bokstavelig talt. Og alene, over et høytliggende område med fantastiske naturkvaliteter. En fantastisk skuterløype som jeg selv foretrekker å gå fra nord til sør. Ikke bare fordi det er mest praktisk når man går Marka på langs fra nord til sør, men også fordi det gir den fineste og mest morsomme opplevelsen. Fra demningen på Spålen går man rett sørover vannet, før man kaster seg inn i en spektakulær motbakke som skjærer terrenget på skrå før det åpner seg mot vakre Tvetjerna. Stort finere område skal man lete lenge etter, og herfra går løypa slakt oppover mot Bjørneputten og videre over vannskillet mot Snutetjernet. Utpå vinteren, når det er greit å sitte ute og spise, pleier jeg å ta litt mat her. Jeg slår meg ned på en barflekk langs løypa og kontemplerer over det å være midt i Marka. Videre er det noen billige og morsomme kilometer ned til Sandbekkhytta. Her er det bare å gi gass utfor!
Kusteinløypa er blant mine absolutte favoritter i hele Oslomarka. Årsaken er de store variasjonene denne løypa byr på, samt at den går igjennom Krokskogen naturreservat med vakker natur og lite folk. Jeg har gått den både sørover og nordover, og den er nok enklest å gå nordover på grunn av noen ekstremt bratte bakker vest for Kusteinsåsen. Fra hovedløypa mellom Skansebakken og Løvlia tar vi ved Dammyra av rett mot nord. Vil du ha en mer morsom start, går du via Øvre Fjølhytta og opp Søttjerndalen. Nå har du et langt parti med en flott skuterløype, så forvent ikke noen rask og enkel tur gjennom noe av det vakreste Marka har å by på.
Oppkuven er mitt favorittområde i Marka, sommer som vinter. Det er det flere årsaker til. Først og fremst fordi Oppkuven-Smeddalen naturreservat er vernet på grunn av sin urørte skog. Dette området antas å være det eneste stedet med urskogkvaliteter, altså fullstendig urørt natur. Her finner vi noen av Norges eldste grantrær. En annen kvalitet er at Oppkuven ligger langt fra alt. Langt fra Sørkedalen, langt fra Damtjern, som begge er de nærmeste utfartsstedene. Det går en spektakulær skuterløype fra Store Oppkuvvatnet, der den tar av på nesten usynlig vis fra hovedløypa nord for Villmannsdalen. Det går bratt ned. Det går bratt opp. Så flater det litt ut rundt det eksepsjonelt idylliske Såttjernet, før det igjen går bratt opp mot toppen av Oppkuven. Jeg har sågar gått hit med junior i pulk, og det var så bratt mot toppen at jeg ikke lenger kunne gå fiskebein, men måtte gå sidelengs og sjekke at junior ikke skled ut bak. Belønnes med fantastisk utsikt fra toppen.
Otertjernsløypa bør kombineres med turen til Oppkuven, og du bør gå fra nord til sør. Kan hende finner du her Markas bratteste bakke? Det er idyllisk over Otertjernsåsen, men for dem som kjenner historien om de to guttene som skulle overnatte i telt så kan det selv for ateister som meg gå kaldt nedover ryggen når man går over Otertjerna. Teltet ble funnet, de to guttene ble det aldri. Herfra får man en fantastisk lang utforbakke via den spektakulære utsikten langs Otertjernsveien og hele veien ned til Skansebakken.
Kleivstua-Gyrihaugen-Løvlia er en annen av mine favoritter. Hva med å overnatte på Kleivstua, gå til Løvlia og overnatte, og så gå retur om Fjellsetra? Fra Kleivstua går man på kanten av Krokskogen, i kupert og variert terreng som krever sitt. Over de idylliske Retthelltjern og Lårviktjern, før man sakte men sikkert skal runde Gyrihaugen hvor man bør avlegge en visitt til toppen. Videre sør for Kulpåsen til Løvlia. Utsikten og naturen er spektakulær.
Stubbdalsflaka er et område jeg er spesielt glad i. Her går det løyper på kryss og tvers, og jeg har ofte sesongens siste turer på ski her godt uti mai. Området ligger på ca. 600 meter over havet, og her er det store, store områder med åpne myrer, krokete furuer, spredt hyttebebyggelse og flotte koller til å raste på. Jeg kjørte ofte hit i begge mine pappapermisjoner, for å dra ungene opp i pulk og nyte vårvarmen og sola sent på sesongen. En fin runde er å starte på Damtjern, gå via Atjernmyrene opp og retur via Stubbdalstjern.
Vidvangshøgda er Bærumsmarkas høyeste punkt. Over her går det en flott maskinpreparert løype som jeg selv alltid foretrekker å gå fra nord til sør. Årsaken er enkel: det er latterlige morsomme utforkjøringer ned til Vensåsseter i sør. Fra Dammyra i nord går det slakt oppover til toppen, og straks du er over det høyeste bør du ikke ha det for travelt. Her finner kjennere avstikkere mot vest som kan by på spektakulær utsikt mot Norefjell og sørover mot fjorden. Men når du først er ferdig med å nyte utsikten, de flotte krokfuruene og de åpne myrene, er det bare å gi gass sørover! Sist jeg gikk her skrattlo jeg høyt hele veien ned til Vensåsseter. Løypa svinger seg mellom trærne, i en berg-og-dalbane av bratte utforkjøringer ned og ned og ned og ned.
Skansebakken-Dammyra-Løvlia er en klassiker på Krokskogen. Buss til Skansebakken og så inn Sørkedalen. Jeg kan anbefale å legge turen om Slora, den flotte plassen aller innerst i Sørkedalen. Ved Storebekkhytta har Skiforeningen enkel servering, før det virkelig bærer opp, opp, opp og opp til Dammyra via en flott skogsbilvei som jeg riktig nok skulle sett ugjort over Dammyra. Herfra gjennom variert terreng, fra tett granskog til åpne myrer med krokete furuer og små tjern. Ønsker du en annen retur legger du turen om Store Oppkuvvatnet og så retur ned til Sørkedalen.
Vesleflåtan har en nydelig skuterløype som starter rett sør for Storflåtan gård. Først følger du det fine elveleiet som snor seg fra Storflåtan til Vesleflåtan, før du går over Vesleflåtan på langs. Nå går du inn i noen fine myrområder med kortvokst bjørkeskog som ofte bøyer seg som portaler etter vinterens snøfall. Deretter møter du noen svært morsomme utforkjøringer, hvor du nesten garantert vil se avtrykk etter folk som har gått på trynet. Meg inkludert. Til slutt over Svarten, før du igjen møter hovedløypa fra Ringkollen til Kikutstua.
Holmenkollen har Norges riksanlegg for langrenn. Anlegget er åpent for alle, og har du ikke gått der før bør du ta et besøk og kjenne på de samme motbakkene som verdenseliten. I dag går femmila i 6 x 8,3 km i et kråkereir av en løype som snur seg fra Holmenkollen til Frognerseteren og tilbake igjen. Det er en brutal runde der det enten går opp eller ned, med bratte bakker opp Styggdalen og morsomme utforkjøringer fra Heftyevillaen. Ta banen til Holmenkollen stasjon og gå opp i anlegget.
Tryvannshøgda er kanskje mest kjent for det ikoniske Tryvannstårnet på toppen. Mindre kjent er kråkereiret av skikøyper som finnes rundt toppen. Løypene går så tett at man stedvis nærmest kan hoppe fra løype til løype på det tetteste. Selv har jeg hatt moro med å se hvor mange kilometer jeg kan gå på Tryvannshøgda uten å gå samme løypa to ganger. Jeg tror rekorden er 12-13 kilometer, mens det kanskje finnes over 20 kilometer med løype her oppe. Spesielt sent på sesongen har jeg noen av mine siste turer her. Morsomme løyper, flott preparert og lett tilgjengelig fra Frognerseteren stasjon.
Frønsvollmyrene kalles blant lokale ofte for Glåmene Light, med god grunn. Nord-øst for Tryvannshøgda ligger Frønsvollåsen og her ligger Frønsvollmyrene. Åpne myrer med små tjern, krokete furuer og små koller. Her går det mange løyper, hvorav flere ikke står på noe kart, f.eks. løypa fra Frønsvollmyrene til Frønsvollen og ned til Frønsvolltråkka. De såkalte Indre Frønsvollmyrene er de som ligger lengst øst og er minst trafikkert.
Stuevassåsen rommer mange skatter. Her går det en historisk løype som ikke lenger prepareres. Utpå vårparten kan du gå skauleis, altså uten for preparerte løyper, og følge denne flotte løypa fra løypa til Oppkuven og østover rundt Stuevassåsen hvor den snor seg rundt østsiden og ned til Stuevatnet. Her går det historiske løyper i flere retninger, blant annet via Kjelen og sør for Slottet til Langlia, eller fra Stuevassåsen og ned den bratte lia ned til Kringla. Ta turen på våren, når skaren bærer og du kan ta lunsj på en barflekk. Her finner du også den såkalte Grevehytta, en bitteliten koie rett nord for Gjelleråstjerna hvor «Greven av Oppkuven» bodde i mer enn 30 år.
Finnvassdalen står også svært høyt på min liste over skiløyper man bør gå regelmessig. Den er ikke lang, men den er vakker, trolsk, bortgjemt og lite befolket. Fra plassen Finnstad, sør for Pershusfjell, går det en skuterløype over vollen og inn i en tett granskog. Etter en liten stund kaster løypa seg bratt og skrått utfor før du sklir utpå det vakre Finnvatnet. Her bør du stoppe og nyte stillheten. Lenger vekk fra folk, mer stille, finner du neppe noen plass som er. Det er så stille at det synger i ørene. Fra Finnvatnet går løypa gjennom den trange Finnvassdalen sørover til Spålen. Bratte skrenter reiser seg med enda høyere grantrær opp fra dalen. Noen bøyer seg og imiterer troll. Dalen blir trangere og trangere ut mot Spålen, og det føles nesten som man går igjennom en trang dør før man vips står på Spålen.
